Hva om det er det vi har mest motstand mot som er det som vi trenger aller mest for å komme videre? Og motstanden i seg selv er en beskyttelsesmekanisme, som hjernen setter igang for å hindre oss fra å gå inn i det som er ubehagelig. Motstanden er et mønster, på lik linje med andre mønster som hjernen lager og forsterker, for å holde oss i det gamle vante. Hindre oss å gå inn i det som er ukjent og "skummelt".

Jeg er selv kjent med denne motstanden, som har fortalt meg i mange år alt jeg ikke kan få til, og kommet med mange unnskyldninger, som at jeg ikke er god nok, verdig nok, eller har det som skal til, at andre er bedre enn meg og derfor fortjener mer enn meg.

Dette stemmer ikke!

Dette er bare sannheter som vi har lært fra vi var små, fra familie og samfunn, og som har satt seg som et fundament i underbevisstheten vår, og som vi lever ut fra, som om det var en sannhet hugget i stein. Vi er så dedikert til disse sannhetene at vi ikke engang ser muligheter utenfor. Sånn er det bare.

Hjernen vår er 95 prosent underbevisst, og det må jeg minne meg på selv, igjen og igjen. For hva betyr det egentlig? Jo, hjernen styrer showet, størsteparten av tiden, uten vår bevisste tilstedeværelse. Da er det de gamle underbevisste sannhetene som får regjere. De går på autopilot og blir det grunnlaget vi tar valgene våre utfra. 

Når du lærer at du kan ta kontroll over mer av hjernen din, ved å bli bevisst på hva disse underliggende sannhetene er, da kan du endre hele din tilstedeværelse i ditt eget liv. Det er her nøkkelen til å gjøre endringene du trenger for å få det bedre ligger.

Men det skjer ikke av seg selv!

DU  må ta et valg. Og det valget må du ta om igjen og om igjen og om igjen, helt til hjernen forstår at det er DU som bestemmer nå.

Tilbake til motstanden som hindrer deg fra å ta det valget; DU må heve seg over motstanden. Det er den eneste måten.

DU må ta valget om å sitte med følelsen av tanken og la den få strømme gjennom kroppen. Det kan føles som en orkan eller en tsunami, men det er forbigående, alltid forbigående. En følelse aktiveres, gjør deg klar til kamp eller flukt og du kjenner det romstere  i kroppen, i musklene i blodårene. Den følelsen trenger å få gjøre seg ferdig, stige, peake,  for så å avta, som en bølge. Følelser er som bølger, og de trenger å føles. DU trenger å lære hjernen at det er trygt, at det er trygt å sitte i det og la følelsen strømme gjennom, mens du observerer nysgjerrig hva som skjer i din egen kropp.

Det er det jeg mener med å sitte med det. Ta deg tid til å sitte ned i stillhet og kjenne på og bli kjent med følelsene. Ta kontroll over hjernen som ikke vil, underbevisstheten som sier du ikke kan, eller at det er farlig. DU kan. 

For min del har det handlet mest om frykten for å bli sett, frykten for å ta plass og vise hva jeg kan. Hjernen har beskyttet meg fra dette hele livet mitt. Fått meg til å krympe meg og la andre ta plass foran meg, alltid. Helt til jeg har forstått at jeg er like verdig og like viktig som alle andre. Jeg måtte sitte med ubehaget av å bli sett, følelser av skam og avvisning og ikke god nok. På andre siden viser det seg at dette bare var sannheter som jeg har holdt ved like helt selv på et underbevisst plan. Sannheter som ikke var sanne like vel. Men jeg måtte se det fra et nytt perspektiv for å forstå det. 

Jeg vet nå at jeg bestemmer hva som skal være sant for meg og hva jeg kan få til, og jeg lærer hjernen det gjennom å gradvis tilnærme meg det som hjernen min synes er skummelt. Hjernen blir mer og mer trygg på at jeg faktisk er god nok, og frykten for å bli sett roer seg mer og mer.

Dette er nevroplastisitet in action. Vi må bevisst hente opp de gamle sannhetene om at vi ikke er god nok, at vi ikke fortjener, at vi ikke kan bli friske, at jeg må ha det slik for alltid. Hjernen vår elsker å gjøre de gamle vante tingene på repeat, men den er plastisk, som betyr at vi kan endre på de mønstrene som vi ikke vil ha. Det krever at vi er bevisste, dedikerte og utholdende og stoler på at vi kan få til det utrolige. 

Vi er alle mennesker med vår unike historie, med tanker og følelser og en hjerne som jobber for å holde oss i live.

 Takk hjerne, for at du har holdt meg i live i alle disse årene, men nå er tiden kommet til å ikke bare overleve med å LEVE!

- Bente