Jeg legger merke til at vi har begynt å snakke om nervesystemet som om det er noe utenfor oss. Som et system som må styres, trenes og bringes «tilbake i balanse». Men nevrologisk sett er dette en misforståelse – jo, vi kan bruke ulike metoder for å regulere nervesystemet, men selvregulering er nervesystemet sin grunnfunksjon.

Nervesystemet regulerer seg selv – når det får lov

Det autonome nervesystemet er ikke designet for å bli kontrollert av viljestyrke. Det er designet for å respondere på opplevd trygghet. Når signalene om trussel avtar, skifter systemet automatisk mot restitusjon, sosial tilknytning og metabolsk balanse.

Dette skjer uten teknikk.

Fra et nevrologisk perspektiv betyr det:

• Sympatisk aktivering avsluttes spontant når trussel ikke lenger oppleves
• Vagusnerven øker sin aktivitet når kroppen registrerer trygghet
• Hjerterytmevariabilitet justeres kontinuerlig uten bevisst innblanding
• Kortisol og adrenalin reduseres når de ikke lenger trengs

Problemet er ikke at nervesystemet ikke kan regulere seg selv.

Problemet er at det hele tiden mottar vedvarende signaler om fare.

Identitet som nevrologisk signal

Her kommer identitet inn - som en biologisk faktor. 

Hjernen tolker identitet som et stabilt "rammeverk", bygget og organisert av tidligere erfaringer. Dette er lagret i underbevisstheten og gir opplevelsen av hvem vi ER. Hvis identiteten er organisert rundt:

• «Jeg må holde meg under kontroll»
• «Noe i meg er farlig eller ødelagt»
• «Hvis jeg slipper taket, mister jeg meg selv»

… så tolkes dette som en konstant trussel mot overlevelse og tilhørighet.

Nevrologisk sett betyr det:

• Prefrontal cortex brukes til konstant overvåkning og fokus på hva som kan gå galt.
• Insula forsterker interoseptiv årvåkenhet (hyperfokus på kropp)
• Amygdala holdes aktiv gjennom forventning, istedenfor det som faktisk skjer
• Det autonome nervesystemet forblir i beredskap

Dette skjer selv når livet tilsynelatende er helt trygt.

Når regulering blir enda en ting vi må gjøre 

Ironisk nok kan forsøk på å «regulere» nervesystemet opprettholde aktivering.

Hvorfor? 

Fordi enhver strategi som brukes med et underforstått budskap som:

«Dette som skjer nå, er ikke ok»

… forsterker hjernens forventning om fare.

Hjernen er først av alt et forventningsorgan. Den spør ikke:

«Hva skjer?»

men:

«Hva betyr dette for hvem jeg er og om jeg er trygg?»

Når utryggheten og uroen du opplever er en godt innarbeidet del av identiteten din, den du ER, som er der for å holde deg trygg, og oppgaven den bevisste deg har fått er å roe ned denne uroen, uten å gjøre noe med årsaken til utryggheten først, så blir uroen enda et problem som må løses, som  igjen holder nervesystemet i alarmberedskap. 

Fjerning av motstand = reorganisering av koblinger i nervesystemet

Når motstanden tas bort, skjer det en målbar nevrologisk endring:

• Den hodestyrte kontrollen reduseres
• Det blir lettere å legge merke til signaler fra kroppen, tanker og følelser.
• Den generelle opplevelsen av "fare" reduseres og hjernen får mulighet til å reorganisere seg til en ny baseline - der den ikke trenger å være på vakt hele tiden.
• Det autonome systemet omorganiseres til en mer balansert selvregulering

Å gi slipp på motstand er ikke en teknikk, det er mer en aksept av det som er, akkurat som det er. Et skritt tilbake. Bortfall av den interne konflikten. Stille.

Og uten konflikt trenger ikke nervesystemet å mobilisere ressurser.

Identitetsskiftet:

 Det avgjørende skiftet er dette:

 Fra

«Jeg er den som må regulere nervesystemet mitt»

til

«Jeg er et system som allerede regulerer seg selv»

Dette er ikke en tanke du gjentar.

Det er en erfaring som kroppen registrerer. Igjen og igjen og igjen.

En dyp pust - tilbake til ro -  "Jeg trenger ikke kjempe".

Når identiteten ikke lenger er organisert rundt "Jeg må ha kontroll", mister amygdala grunn til å holde seg aktivert . Vagusnerven trenger ikke aktiveres bevisst – den tar sin plass naturlig når det ikke er noen forventning om trussel.

Du er ikke en som må kontrollere nervesystemet. Du er nervesystemet. 

Jo, vi kan finne forbigående lettelse i pusteøvelser og andre måter å regulere nervesystemet på utenfra, men når vi gjør det for å fikse nervesystemet, så vil det være en forbigående effekt. Hvis vi gjør det fra et sted der vi hjelper nervesystemet mot ro, ved å tillate pusten å flyte roligere - da er vi på vei mot noe som kan ligne "ikke-motstand", som igjen tillater nervesystemet å regulere helt selv.

Det finnes ingen egen regulator av nervesystemet. Det finnes bare kontinuerlig informasjonsflyt mellom hjerne, kropp og omgivelser. 

Når denne flyten ikke blir forstyrret av motstand, overvåkning og identitetsbasert kamp, gjør nervesystemet det det alltid har gjort:

Det vender tilbake til balanse. 

Ikke fordi du kontrollerer det.

Men fordi du sluttet å signalisere fare.

- Bente