Vi liker ofte å tenke på endring som en individuell prosess.

At vi må finne styrken, motivasjonen og svarene inni oss selv.

Men etter å ha jobbet med mennesker i nevroplastiske endringsprosesser over tid, har jeg observert noe annet:

Vi endrer oss sjelden i et vakuum.

Vi påvirkes kontinuerlig av menneskene rundt oss - av forventningene deres, perspektivene deres og det de ser som mulig.

I kvantefysikken finnes et fenomen kjent som observatøreffekten. Selv om dette fenomenet gjelder på et helt annet nivå enn menneskelig psykologi, illustrerer det en interessant idé: Observasjon er ikke nødvendigvis passiv.

Det vi retter oppmerksomheten mot, får betydning.

Det samme ser vi i nevrovitenskapen.

Hjernen lærer hele tiden hva som er viktig å legge merke til. Når oppmerksomheten stadig rettes mot symptomer, begrensninger og frykt, blir hjernen stadig bedre til å oppdage nettopp dette.

Når oppmerksomheten gradvis flyttes mot trygghet, mestring, fremgang og muligheter, begynner hjernen å registrere mer av dette også.

Men her kommer noe mange overser:

Vi trener ikke bare i vårt eget nervesystem.

Vi trener i relasjon til andre.

Mennesker kalibrerer seg til omgivelsene sine. Vi påvirkes av stemninger, normer, forventninger og det som oppleves som “normalt” i gruppene vi er en del av.

Et fascinerende eksempel på dette finner vi i fysikk og lyd gjennom fenomenet resonans.

Hvis du plasserer to stemmegafler med samme frekvens ved siden av hverandre og slår an den ene, vil den andre etter hvert begynne å vibrere uten at du har berørt den direkte.

I fysikken kalles dette resonans.

Den ene stemmegaffelen påvirker den andre gjennom energien og vibrasjonene den sender ut i rommet.

Mennesker er naturligvis ikke stemmegafler. Likevel ser vi noe lignende i hvordan vi påvirkes av hverandre. Vi speiler følelser, holdninger, forventninger og atferd hos menneskene rundt oss. Vi merker når noen er trygge, når noen er urolige, og når noen tror på muligheter.

På samme måte som en stemmegaffel kan sette en annen i svingning, kan mennesker hjelpe hverandre inn i nye perspektiver, nye vaner og nye måter å møte livet på, bare ved å være i samme rom.

Det betyr ikke at noen andre kan gjøre jobben for oss.

Men det betyr at miljøet vi befinner oss i har betydning.

Derfor er det så kraftfullt å være i et community hvor mennesker jobber mot samme mål.

Når du ser andre velge livet fremfor symptomfokus, bygge tillit til kroppen, møte frykt med nysgjerrighet og fortsette selv når prosessen er utfordrende, begynner hjernen å registrere dette som mulig.

Det som tidligere føltes utenfor rekkevidde, begynner å føles oppnåelig.

Ikke fordi noen gjør jobben for deg.

Men fordi du daglig eksponeres for mennesker som minner deg på hva som er mulig, ikke bare med tankene men gjennom energien og frekvensen vi mennesker sender ut.

Kanskje er det derfor fellesskap kan være så transformativt.

Ikke fordi det skaper endringen.

Men fordi det hjelper oss å holde blikket på den.

Og kanskje er det verdt å spørre seg:

Hvilken rytme kalibrerer jeg meg til?

For over tid blir vi alle påvirket av energien, forventningene og mulighetene som omgir oss.

Når mennesker samles med en felles intensjon om vekst, endring og utvikling, skjer det ofte noe bemerkelsesverdig:

Det som tidligere føltes utenfor rekkevidde, begynner å føles normalt.

Og det hjernen opplever som normalt, blir etter hvert mulig. ❤️

Et sånn miljø er det jeg ønsker å skape i The Rewire Program - et rom du kan være i å kalibrere sammen med andre som jobber mot frihet fra symptomer. Hvis dette resonnerer med noe i deg vil jeg invitere deg til å utforske mer om programmet via min nettside www.bentehauglandberle.no

- Bente